Litt om meg og mitt

Jeg er ei "jente" på 38 år, og bor i Finnmark. Jeg er samboer med Bjørn Ivar, og familien består ellers av våre to felles barn: Aron på 6 år og Ingrid på 3, og min datter Marion på 18 fra et tidligere forhold.

Jeg er utdannet førskolelærer, men for tiden er jeg hjemmeværende husmor med mine egne barn som min viktigste oppgave. Jeg vil gjerne være til stede for barna mine og tilbringe så mye tid som mulig sammen med dem mens de er små. Siden Aron på 6 år begynner i 1. klasse om to uker, har jeg bestemt meg for å være dagmamma til tre jenter, sånn at Ingrid har lekekamerater her hjemme. Interessene mine er for det meste håndarbeid, og da hovedsaklig strikking, hekling og maling på tre og porselen. Men jeg bærer også på en drøm om å lære meg å lage smykker, og begynne med scrapbooking.

Barna mine er min store stolthet og glede. Marion på 18 begynner på siste året på allmenfaglig studieretning på videregående skole her i byen. Hun er ei flott, sporty jente som gjør det godt på skolen. Hennes store drøm er å bli veterinær, et yrkesvalg hun har holdt fast ved siden hun var 6 år og hjalp besteforeldrene med sauene i fjøset. Fotball er hennes store fritidsinteresse.

Aron er en spesiell gutt som lærte seg selv å lese før han var fylt fire år. Hans store interessefelt er geografi, historie, verdensrommet og naturvitenskap. Vi mistenker at han kan ha Asperger syndrom, en autismespekterlidelse, og derfor blir mye tid brukt på utredning hos BUP. Utredningen startet for et år siden, og vi forventer å ha en diagnose i løpet av 2006.

Ingrid på 3 år er ei blid og glad lita jente med lopper i blodet. Hun er full av fart og humør, og holder moren i ånde hele dagen. Uttrykket "Mors rose, fars skatt, hele husets apekatt" passer fortreffelig på henne. Maken til "galgjørerunge" har jeg ikke sett. Hun går Emil i Lønneberget en høy gang.

Til slutt har vi far i huset. Han jobber som taxi- sjåfør, tilsluttet byens eneste taxisentral. I tillegg kjører han taxi-buss to helger hver måned og er trommis i et lokalt rockeband. Han store interesse her i livet er musikk, og hans høyeste ønske er en gang å eie et hus med plass til et lydisolert musikkrom.

Selv om jeg ikke er utearbeidende, føler jeg ikke at dagene er meningsløse og tomme. Jeg trives veldig godt med å være hjemme og ta meg av hus og hjem, mann og barn. Jeg tilbringer dagene sammen med ungene mine, og føler at jeg kjenner dem på en helt annen måte enn jeg ville gjort hvis jeg skulle jobbet ute. Vi har rolige, fine dager uten det helt store stresset med levering og henting i barnehage, stress for å rekke å komme på jobb selv, handling og middagslaging og husarbeid på ettermiddag- og kveldstid osv. Og så lenge jeg føler meg tilfreds med denne måten å leve på, kommer jeg til å fortsette med det. En dag trenger ikke ungene meg på samme måten lengre, og da kommer jeg nok til å prøve meg som utearbeidende igjen. Men for min del haster det ikke.