Det går fremover.

Jeg har begynt på halsfellingen, og gjett om jeg gleder meg til å bli ferdig med genseren. Akkurat nå føles montering og trådfesting som rene barnematen i forhold til det lille som er igjen av strikking. Arbeidet begynner å bli tungt å håndtere, men det varmer godt å ha i fanget om kveldene når jeg ser på tv.

På skolen har vi begynt med trearbeid. Jeg har lært meg å bruke elektriske vertøy som sag, høvel og boremaskin, jeg pusser og hamrer og måler.... og plutselig har jeg skjønt vitsen med geometri. Det var aldri min sterke side på ungdomsskolen, kan man si. Jeg strever med å få vinkler og kanter til å passe overens.

Oppgaven vi har fått er å lage en bruksting i tre. Denne tingen skal bære preg av en spesiell stilart og en spesiell bygning innenfor arkitektur, og en eller annen form for sammenføyningsteknikk skal være brukt. Med sammenføyningsteknikker menes skruer, "tapper" ol. Altså må det være en gjenstand hvor to eller flere flater settes sammen og danner vinkler på ett eller annet vis. Jeg har valgt å konsentrere meg om gotikken og Nidarosdomen, valgt ut særtrekk ved bygningen og epoken og laget en modell i arkitekturpapp. Brukstingen jeg skal lage er et nøkkelskap med spisse buer og et rundt "blyglassvindu".

Jeg har oppdaget at trearbeide ikke er noe for meg. Uansett hvor mye jeg prøver, så klarer jeg ikke å opparbeide hverken entusiasme eller motivasjon for dette prosjektet. Men jeg er nødt til å pine meg gjennom denne oppgaven også... ellers står jeg ikke på eksamen den 15. mai. Jeg legger ikke mer arbeid i dette enn jeg må for å få oppgaven godkjent. Jeg har allerede brukt ei uke på verkstedet på skolen, sagd, høvlet, pusset og boret, svettet, bannet og slengt treemnene oppgitt fra meg, og gått på med dødsforakt igjen etter ei lita pause.... Jeg gir meg ikke så lett, og i går kunne jeg triumferende rekke tunge til "saken" som stod der halvveis montert, men med deler som passer sammen. Æddabædda. Kom ikke her å innbille seg at jeg gir meg uten kamp ;-).