Veslas oppfinnsomhet....

...kan få et stakkars morshjerte til å gråte. Her er det synet som møtte meg en lørdags morgen jeg sto opp. Vesla hadde funnet ut at å stå opp på egen hånd kunne være morsomt. Og morsomt ble det visst da hun fant mammas strikketøy i kombinasjon med ei gjenglemt saks. Det ble noen ekstra tråder å feste på denne sokken, for å si det sånn. Min lille røverunge har en utrolig facinasjon for sakser, og hun finner stadig nye bruksområder for verktøyet: frynsene på filleryer og golvtepper, duker, stolputer, klær, hår, papirer, blomster...you name it. Men strikketøyet mitt er visst favorittsyslene hennes for hun har klipt i stykker opptil flere av sorten.

Vesla har også en forkjærlighet for å gjemme bort viktige ting som nøkler, mobiltelefoner, duppeditter til datamaskinen... ser det viktig nok ut, så er det borte før man aner ordet av det. Vi gikk og lette etter den bærbare hustelefonen i tre dager uten å finne den. Vesla hadde vært lur nok til å slå den av før hun la den inn under sofaen. Mobiltelefonen finner jeg ofte på de underligste plasser. Greit nok, jeg kan nok være surrete så det forslår, men mobiltelefonen min legger jeg bare ikke under teppet i dukkevognen hennes.

I går ettermiddag satt jeg og sydde, da det ringte på døren. Mens jeg var nede og snakket med den som ringte på, så Vesla sitt snitt til å snike seg inn på rommet der symaskinen står, og hun presterte å demontere så og si hele den greia som holder nåla på plass... i tillegg til at hun hadde klipt i stykker en god del sytråd. Hun elsker å skru på det som kan skrues på. Kjøkkenet ser temmelig rasert ut etter hennes herjinger med håndtakene på kjøkkeninnredningen. Hun liker å stå og skru på knottene til hun har skrudd løs håndtaket....og når det blir skrudd på igjen mange nok ganger, så holdes det til slutt ikke på lengre..... og jeg har mangen ganger stått med bare håndtaket i hånda når jeg skulle åpne ei dør. Måpende og lite lur i trynet....

Minstejenta vår kan drive en stakkar til vanvidd. Samtidig som hun er ei blid og glad lita tulle, som er veldig flink til å skryte uhemmet av morens ferdigheter både med strikkepinner, heklenål, symaskin og på kjøkkenet. Og som alvorlig bedyrer at når hun blir stor, så skal hun bli akkurat som mamma. Alle de rosende ordene hennes om mammas fortreffelighet og gode egenskaper, i tillegg til hennes meget kjærlige vesen, veier liksom opp for all ugagn hun klarer å gjøre. Jeg vil mest av alt gråte når jeg står midt oppi hennes ugjerninger, men når det verste oppstusset har lagt seg, klarer jeg heldigvis å le av det. Før eller senere vokser hun det vel av seg, men i mellomtiden har vi et himla liv med ugangskråka vår.