Travle dager.

Da var årets 17. mai- feiring overstått. 17. mai pleier ikke å være en dag noen her i huset gleder seg til, dessverre. Mye bråk, folk overalt, stress og mas har en tendens til å medføre sure unger og fortvilte foreldre, så vi har fått for vane å feire 17. mai på vår egen måte. Vi holder oss litt på avstand av de største folkemengdene, og feirer dagen sammen med Gubbelilles tante og onkel hjemme hos dem.

I år var første gangen vi fikk Junior til å delta i 17. mai- toget, siden han skulle gå sammen med klassen. Men det måtte uker med forberedelser og overtalelsesforsøk til, før han gikk med på å gå i tog. Og han gikk med på det på en betingelse; at jeg gikk sammen med ham og at han kunne få avbryte med en gang han følte behov for det. Han fullførte imidlertid med stil og etterpå ble det is.

Vesla var overhodet ikke interessert i å menge seg med fremmede mennesker, så hun og faren fant seg en stille og rolig plass på verandaen på taxi-sentralen mens Junior og jeg gikk i toget. Og da isen var fortært, dro vi til tante Emmy og onkel Eivind og tilbrakte resten av dagen der. 17. mai er barnas dag, og vi har bestemt oss for å feire dagen på deres premisser.

Konfirmasjon.

I helga har vi vært i Tromsø i min niese og guddatters konfirmasjon. Hun valgte å konfirmere seg borgerlig- eller humanistisk konfirmasjon, som det heter nå. Seremonien var en flott opplevelse med gode taler til de unge og fin musikk fremført av ungdom.

Konfirmanten har selv valgt fargene og dekorasjonene til bordet, og jeg synes hun har vært særdeles flink. Hun er ei flott jente som tanta er skikkelig stolt over å få være gudmor til. Finere ungdom enn dette skal man lete lenge etter. Kreativ, selvstendig, snill og glad. Ei jente man bare MÅ bli glad i.
Konfirmanten bar lofotbunad på sin store dag- en nydelig bunad. Faren hennes er fra Lofoten, og han var tydelig stolt over sin nydelige datter. Er hun ikke flott, kanskje?